Innspill 2016

Prinsippet er fornuftig ved at det regulerer makten forskerne får over privatpersoners personlige opplysninger, men når meddelere og opphavspersoner ser det i sin egen interesse å dele kunnskaper og erfaringer livet har gitt dem med samfunnet og ettertiden, er NSDs prinsipp om sletting eller anonymisering urimelig. Personopplysningsloven er gjennomgående bygget på privatpersonenes samtykke, og etter den digitale revolusjonen vil vi lett kunne bygge kulturhistoriske arkiv som kan fungere som nasjonale minnebanker – der opphavspersonene kan styre bevegelsene på egne konti hjemmefra. NSDs retningslinjer er ikke tilpasset en slik mulighet, og det er kanskje ikke så rart all den tid muligheten foreløpig ikke finnes i praksis.

Dagens regime for forskningsetikk, slik det forvaltes av Datatilsynet og NSD, fører til at dokumentasjon som helst skulle vært bevart for ettertiden – som opphavspersonen vurderer som arkivverdig og som ikke er til belastning for tredjeperson – slettes. Videre fører NSDs prinsipper til at forskere blir usikre på de etiske spørsmålene knyttet til aktiv dokumentasjon fra levende mennesker, og velger å avstå fra prosjekter som innebærer at slik dokumentasjon etableres. Likevel blir det samlet mye samfunnsdokumentasjon fra levende mennesker, ikke minst i museums-sektoren, men dokumentasjonen arkiveres som oftest på måter som gjør den bortgjemt. For de som ikke allerede vet om den, blir den nesten umulig å finne. Resultatet er at meddelere og opphavspersoner som ønsker å dele fra livene sine til fellesskapet, i praksis ikke får lov.

Selvsagt skal ikke all humanistisk samfunnsdokumentasjon publiseres offentlig. Dokumentasjonsprosjekt som dreier seg om sensitive tema, beretninger som kan skade tredjeperson og beretninger opphavspersonen ikke ønsker offentliggjort, bør likevel kunne tas vare på for ettertiden, så fremt dette er opphavspersonens klare ønske. Opplysninger som er sensitive i dag, kommer ikke til å være det i all fremtid. Arkivsektoren i Norge opererer generelt med 60 års sperrefrist på fortrolige personopplysninger. Hvis vi tilrettelegger vår digitale infrastruktur så vi kan samle informasjon som i dag skal være fortrolig og kun for forskning, slik at den ikke går tapt for ettertiden, vil trolig fremtidens norske befolkning være oss dypt takknemlige.

Kulturell kriseberedskap

I tillegg til å kunne samle beretninger fra folks daglige liv, kunne vi trenge en kriseberedskap for dokumentasjon. Når ulykken er ute, endrer de kollektive stemningene og holdningene seg raskt med situasjonen. Det er viktig at ikke nyhetsmediene blir alene om å etablere forståelser for hva som egentlig har skjedd. Begivenhetene etter terrorhandlingene 22. juli ble ikke godt nok dokumentert. Her burde flere jobbet systematisk med intervjuer, film, fotografi og nettnografi. Aktiv innsamling fant sted, men i ettertid ser vi at det ble samlet for spinkelt og tilfeldig. Det er ikke tvil om at det er vanskelig å oppføre seg profesjonelt i en krisesituasjon uten forberedelser, og særlig hvis man ikke har en solid metodisk selvtillit som ligger i bunnen.

SAMFUNNSUTVIKLING

Ytringsfrihet og medbestemmelse

I alle offentlige utredninger på kulturfeltet heter det at et overordnet mål må være å gi befolkningen demokratisk adgang til samfunnsminnet. (Digitaliseringsmeldingen, Museumsutredningen, Kulturutredningen.) Dette samsvarer med resultatene i brukerundersøkelsene til Norsk etnologisk gransking og med erfaringene til de private initiativene Memoar.no og Historiebanken.com: når folk får fremstå som fortellere og bærere av kulturhistorisk kunnskap, er det en betydningsfull kilde til verdighet og selvrespekt.

Her bør det understrekes at de kulturhistoriske arkivenes nåværende svake stilling er uheldig med tanke på samfunnsutfordringen vi har i å anerkjenne Norges kulturelle mangfold. Den ene siden av dette er at nasjonale minoriteter og innvandrergrupper har behov for å ta vare på minner og kulturarv. Den andre siden er at vi alle har behov for å se det sammensatte og motsetningsfylte i den såkalte majoritetskulturen. Hvis vi lykkes i å bygge gode digitale fellesløsninger for kulturhistorisk dokumentasjonsarbeid, vil det være en gevinst at en slik felles hovedportal til kulturarven vil vise de ulike perspektivene, kunnskapene og opplevelsene som utfyllende deler av det store bildet, og ikke som hardt avgrensede motsetninger. Og det kan vi gjøre samtidig som vi møter minoriteters og marginale gruppers behov for å registrere, videreformidle og tilgjengeliggjøre sine kulturelle erfaringer og kunnskaper.

Flytter vi oss til det individuelle plan, vil en slik digital fellesløsning for kulturhistoriske arkiv, være en offentlighet der den enkeltes unike erfaring utgjør en substansiell brikke i det store og sammensatte bildet av virkeligheten. I vår tid er en av de største utfordringene for samfunnet hvordan den digitale mediehverdagen, der nyheter og diskusjon stadig mer effektivt siles gjennom sosiale medier og brukertilpassede nettsøk, fører hver enkelt av oss inn i våre egne mediebobler, der vi får bekreftelse fra likesinnede uten at vi egentlig trenger å bryne oss mot perspektiver og erfaringer utenfra. De kulturhistoriske arkivene er konstruert for å vise og anerkjenne sammenhenger i kulturell variasjon, og dette trenger vi mer enn noen gang.

Ved å bygge ut digital infrastruktur for humanistisk samfunnsdokumentasjon demokratiseres ikke bare adgangen til allerede etablerte kunnskapsressurser, slik vi også gjør i for eksempel bokhylla.no, arkivportalen.no og digitaltmuseum.no. I tillegg demokratiserer vi anledningen til å sette varige spor i samfunnsminnet, ved at hver og en kan bidra til bredden og rikdommen i de innsamlede og arkiverte perspektivene på forhold i samfunnet.